Slekten Borchgrevink

Forsiden | Familiesidene | English

Forskning og dokumentasjon

Slekten Borchgrevinks opprinne
De eldste vpen

  Tilbake

De eldste vpen


Heraldikk 1

Historie. Europeisk heraldikk oppstod omkring midten av 1100-årene, fremskyndet av korstog og turneringer, og ble særlig utformet av det franske ridderskap og av heroldene. Opprinnelsen må søkes i de foregående århundrers lansemerker, hjelmprydelser og tilfeldige skjoldbemalinger, som nå ble systematisert på forbausende kort tid. Oppbyggingen forelå fullt ferdig i første del av 1200-tallet, støttet til våpenregistre og til en bestemt terminologi, som siden har vært en hovedbetingelse for å fastholde systemet. Et forhold som påskyndet utviklingen var at krigerens ansikt i 1100- og 1200-årene ble helt dekket av hjelmen; ved å anta en fast utsmykning av rustningen visste man hvem han var. Det merket han valgte seg, bar han på skjoldet og lansefanen og etter hvert også på kjortel og hesteklede. På hjelmen ble merket malt, senere plassert på forskjellig vis ragende opp fra hjelmen. På hjelmen kunne det stå noenlunde samme merke som i skjoldet, men ofte noe annet som skapte variasjon eller differensiering; hjelmtegnet kunne gis fantastiske former, mindre regulert enn skjoldtegnet. Denne levende heraldikk varte til ut i 1500-årene, da de virkelige kamp- eller turneringsskjold gikk helt av bruk. Skikken med å gi et bilde av ridderens skjold og hjelm på hans segl og gravstein m.m. holdt seg imidlertid fortsatt. Når man i yngre tid gjengir et våpen i skjoldform (tegnet, malt, skulpturert), uten å avbilde en person som bærer det, tilføyes gjerne et bilde av en hjelm med hjelmtegn og nedhengende hjelmklede, ofte også ordenskjeder og skjoldholdere. Det hele heter da "les armoires" = "coat of arms", mens skjoldet alene heter bare "les armes" = "the Arms". På norsk har vi bare det ene ord "våpen", som må omfatte både det enkle våpen og våpen med attributter. 2

I Norge finnes våpenskjold for både gamle norske slekter (Galtung, Fougner, Toreid-ætten m.fl.) og innvandrere ( von Koss, Lowzow, Aall m. fl.). Våpen ble brukt av både adelige og borgerlige personer uten at det var noe rettslig til hinder for å lage sitt eget våpen uten noen kongelig godkjennelse e.l.. 3

Slektens eldste våpen 4

Gerhardus Borchgrevinc (1359)

Det eldste originaldokument med navnet Borchgrevinc som er bevart med våpenskjold i segl stammer fra 1359. Det finnes i Archief van de bisschoppen van Utrecht, Rijksarchief i Utrecht.

Inventarisnummer 408-10.

Dato: 27. desember 1359.

Seglet viser et spisst ("strykejernformet") skjold med en sittende (eller springende) hund, vendt korrekt mot "heraldisk" høyre, dvs. tilskuerens venstre. Bak hundens rygg en skrå deling av skjoldet, dvs. felt i to farger og det ene feltet markert ved et skrått rutenett. (Skrådelingen går fra skjoldets høyre (for tilskueren) øvre hjørne til midt på skjoldets motsatte side). Fotografi viser at seglet er noe utydelig og voksen noe nedslitt. Hundens snute og forlabber er nesten ikke synlig. Hvilke farger det kan ha vært er nå ikke kjent.

Omskriften i en sirkel langs seglets ytterkant lyder:
S'(igillum) GERHARDI BORCHGREVINC


Figur 1 -
Gerhardus Borchgrevink
Oldenzaal 1359
Kilde: Rijksarchief Utrecht, Nederland


Gerhardus var prest, og antakelig sønn av Gert/Gerardus Borchgrevync som måtte selge gårdene Grote og Lutteke Borchgrevync (Store og Lille B.) i Tilligte i 1332. Etter dette dokumentets tekst har han antagelig vært bosatt i distriktet Twente i nåværende Øst-Nederland.



Figur 2 -
Kilde: Rijksarchief Utrecht


Dokumentet er i meget god stand. Teksten er skrevet på en blanding av middelsaksisk og middelnederlandsk. Den er oversatt av professor Geir Farner, Germanistisk institutt, Universitetet i Oslo, supplert av Hans Cappelen:

"For alle mennesker som kommer til å se dette brev, eller høre det opplest, bekjentgjør og bekrefter jeg Gherhardus (Gerard) Borchgrevinc, at Ecbert de Meijer fra Otmersem (Ootmarsum) - han som for tiden er rentemester i Twente - har betalt førti gamle gull-skilling til biskopen av Utrecht ved meg. Beløpet tilsvarer 26 store skilling fra Deventer for en skilling fra Jever. Da dette ble betalt, opphørte også min rett til å få en halv skilling. Fordi ovennevnte Meijer betalte de førti skilling, erklærer jeg at hans gjeld til biskopen av Utrecht og til meg er opphørt. For å bekrefte at dette er betalt, har jeg Gerhardus Borchgrevinc hengt mitt segl på dette brevet. Dette er foretatt i det Herrens år 1359 på St. Johannes' dag midtvinters."

Seglet var på vanlig måte den gang trykket på et bånd som var festet i dokumentet.

Jacobus Borchgreving (1446, 1450)

Jacobus Borchgreving var dekan og kannik i Oldenzaal, Nederland, senere "officiaal van de proost van Oldenzaal". Han var dermed også katolsk geistlig.

Seglene befinner seg i RIJKSARCHIEF OVERIJSSEL, Zwolle, og er beskrevet av J.A. ten Cate i

fig. 3)   Het archief van vergadering en convent Albergen
('s-Gravenhage 1961), inv. nr. 49, regestnr. 223
(dd. 24 november 1446), og

fig. 4)  Archief Klooster Galilea Maior te Sibculo, inv. nr. 100, regestnr. 92 (dd. maart 1450).

Seglene beskrives slik:

fig. 3) Klooster Albergen 1446: Skjold: Ørn og en tverrbjelke i skjoldhodet, dvs. øverste del av et skjold.

fig. 4)  Kloster Sibculo 1450: Skjold: En stående hund. Bak hunden kan skimtes en loddrett delestrek, som kan forveksles med en lenke pga. utydelig avtrykk.

fig. 3)  regnes som embedssegl, har trolig samme omskrift som fig. 4),
fig. 4)  som personlig segl. Omskrift: s' jacobus borch...winch, skrevet i minuskler.


Figur 3 - Jacobus Borchgreving Oldenzaal 1446

Figur 4 - Jacobus Borchgreving, Oldenzaal 1450

Skjoldet var lagt på en bueinnfatning av seks buer - annenhver går over i en spiss som ender i en trekløverbladsform. Ingen av våpnene i seglene har hjelm. Dette var vanlig på denne tiden i små segl. Dessuten var det da ofte at geistlige ikke brukte noe så krigersk som hjelm selv i sine større segl. Seglet var trykket på et bånd som var festet til dokumentet.

Peter Borchgrevinck (1458)

Sogneprest i Velthausen, Tyskland.
Segl: Skjold med oppreist hund vendt mot venstre, sett forfra. Dårlig bevart. Deling av skjoldet vises ikke.
Original: Archiv Mariengarten i Schüttorf.
Dessuten er en stilisert tegning av hunden vist i Spiessen, Max von: Wappenbuch des westfälischen Adels. Görlitz: Starke, 1901 – 1903, bind 2:

 


Figur 5 - Peter Borchgreving, Velthausen 1458

Figur 6 - Samme som figur 5, i følge Max von Spiessen

 

Melchior Borchgrevinck (1628)

I et dokument fra 1628 har det vært et segl som har tilhørt Melchior Borchgrevinck. Seglet har tydeligvis vært i dårlig forfatning, og er tolket forskjellig. Dokumentet er i dag forsvunnet. 5

1. Seglet er først beskrevet av Angul Hammerich i hans bok (doktoravhandling): Musiken ved Christian den fjerdes Hof (Kbh. 1892, s. 98) hvor det står at Melchior Borchgrevinck førte: "Et på adelig vis stiliseret Vaaben, i Skioldet en til venstre gående Hund, ovenfor (i stedet for Hjelmen) et Dødningehoved, bærende Overkroppen av en hund, omgitt av Bogstaverne M. B."

Det var ingen tegning av våpenet, og ingen kommentar til seglets tilstand, om det f.eks. var beskadiget eller ikke. Det var heller ingen kommentar til det merkelige at det var et kranium på hjelmens plass, til og med et kranium med hjelmtegn.

Som nevnt innledningsvis, var det vanlig at når et våpen ble avbildet i skjoldform, uten å avbilde en person som bærer det, tilføydes gjerne et bilde av en hjelm med hjelmtegn.

Sannsynligvis skyldes dødninghodet en misforståelse fra Hammerichs side. Man skal være klar over at denne detaljen har vært 2 - 3 mm stor. En liten skade i lakken/voksen kan f. eks. ha blitt tolket som øyehuler. Visiret/synsspalten i en hjelm kan også være tolket feil.

Våpenet er rekonstruert i Bjarne Borchgrevinks slektsbok. I rekonstruksjonen er hunden tegnet gående til høyre. Dette strider mot Hammerichs beskrivelse. Det er også heraldisk galt. Et dyr som avbildes på et skjold skal vende seg mot venstre, sett forfra. Skjoldene ble båret på skrå på venstre arm. For at dyret skal vende hodet mot motstanderen, må det være avbildet vendt mot venstre, sett forfra. Jfr. løven i det norske riksvåpen. "Heraldisk" høyre er tilskuerens venstre side, men våpenbærerens høyre. Retningsangivelser i våpenbeskrivelser blir derfor ofte misforstått.

2. ”Et våpen for agnatene efter Melchior Borchgrevink er opptatt i Heraldisk Selskabs Vaabenrulle (København) som Nr. 405"  6 , på initiativ av disponent Ludvig N. L. Borchgrevink i 1947 7.

Foranledningen var at (vedkommendes navn nevnes ikke her) ville registrere Melchiors våpen som våpen for seg og sin familie.

På registreringsskjemaet står bl. a. "Det finnes et meget utydelig avtrykk av Melchior Borchgrevinks segl i Dansk Rigsarkiv. Under utarbeidelsen av slektsboken blev avtrykket rekonstruert av arkivar S. H. Finne-Grønn med et, heraldisk seet, uheldigt resultat. Nytt forsøk på rekonstruksjon av våbnet er utført i disse dager efter fornyet undersøkelse i Rigsarkivet av Gr. XX. 8, og vedlegges resultatet i form av tegning av Fr. Britze, København."

Rekonstruksjonen er vist i Vaabenførende Slægter i Danmark, og beskrives slik:

"Skjoldet Guld, deri en stående sort Hund (vendt mot venstre) med løftet Forben.
(Hjelm med) Hjælmmerke: En oppstigende sort hund.
Hjælmklæde: Indvendig Guld, udvendig sort.”


Det var ingen anmerkning om en vertikal deling som i Jacobus B.s våpen. Dette kan tyde på at seglet var i dårlig forfatning, eller at M.B. foretrakk å sløyfe todelingen av skjoldet.

Denne rekonstruksjonen er gjort etter ny gransking av seglet i 1947, og er derfor mer pålitelig enn Hammerichs beskrivelse. Denne utgave av våpenet er også gjengitt i Hans Cappelens bok Norske slektsvåpen, 2. opplag, Oslo 1976.



Figur 7 -
Melchior Borchgrevinck
København 1628


Henrik Christian Borchgrevink (1751)

Henrik Christian Borchgrevink
(1722 - 1752) var klokker i Trondheim, og tilhørte 2. generasjon født i Norge. Han var gift med Maria Christina Gaard fra Nykøbing på Falster (1722 - 1751). Ingen barn.

Hans segl finnes i Riksarkivet i Oslos seglsamling.

Seglet er i utmerket stand.

Det viser:

Et ovalt skjold med en stående hund vendt mot heraldisk høyre og med det ene forbeinet hevet. Skjoldet er loddrett delt (kløvet) med to vertikale strenger.

Hjelmen har smal synsspalte og er uten bøyler.
Hjelmfigur: En oppstigende hund (dvs. vist fra dyrets hofte). Bokstavene H C B.
Skjoldet er omgitt av hjelmklede og ornament i barokk stil.


Figur 8 -
Henrik Christian Borchgrevink
Trondheim 1751

Kommentar:

Vi ser at i tidsrommet 1359-1751 har slekten brukt et våpen med en hund på skjoldet, i litt forskjellig utforming. Hunden er vist sittende, springende (oppreist) eller gående med høyre forben løftet. Våpenet fra 1359 hadde skjold "kløvet" på skrå og hadde en sittende eller springende hund. Seglet er svært slitt, men etter hundens proporsjoner er det mest sannsynlig at hunden er avbildet sittende. Våpenet fra 1458 hadde springende hund. Våpnene fra 1450 og 1751 hadde skjold som var kløvet vertikalt. På det yngste var dette tegnet som to vertikale smale bjelker eller "strenger". Disse våpnene hadde stående hund.

Hunden har imidlertid ikke vært kløvet på noen av seglene. Våpenet har derfor egentlig bestått av to motiver; et delt skjold og en hund. Skjoldet kan derfor ha hatt to farger, og hunden en tredje.

Fra 1600-tallet har det over skjoldet vært en hjelm, med en oppstigende hund som hjelmfigur. Det er tydelig at hunden er det bærende - viktigste - element i våpenet.

Henrik Christian Borchgrevink ser ut til å ha vært den siste som benyttet våpenet med dette skjoldfelt. Det er meget sjelden at en slekt i Norge har hatt så å si den samme skjoldfigur fra middelalderen helt frem til i dag.

Leonhard Christian Borchgrevink på Røros brukte ikke våpen, men et speilmonogram. På jomfru Catharinas kiste finnes familien Møllmanns våpen 9. Hennes bror, Jens Finne, laget sitt eget våpen med Janus-hode og den norske løve.

På 1800-tallet oppsto flere nye våpen blant slektens medlemmer. (Riksarkivet i Oslos seglsamling). Det var ofte brukt ulike og varierende våpenmotiver innenfor samme slekt i Norge i tiden 1700-1900.

Fra 1900-tallet har Riksarkivet i Oslo flere segl som er basert på rekonstruksjonene til S.H. Finne-Grøn eller Fr. Britze, med henholdsvis dødninghode eller hjelm.

Rekonstruksjon av våpnene


Peter Borchgreving
Veldhausen 1458


Gerardi Borchgrevinc
Oldenzaal 135
9


Henrik Christian Borchgrevink
Trondheim 1751



Våpnene er rekonstruert av H. Henrik Chr. Borchgrevink (1926-2003) etter fotografier, Høvik år 2000. 

Videre forskning

Etter de undersøkelser som er gjort i Rijksarchief Utrecht, Rijksarchief Overijssel i Zwolle og The Bailiwick of Utrecht of the Teutonic Order, er det lite sannsynlig at det finnes flere Borchgrevink-segl i Nederland, men man kan aldri vite.

Ifølge Rigsarkivet i København finnes ingen i Danmark.

I Riksarkivet i Oslos seglsamling finnes seglet fra 1751 og nyere segl.

I Tyskland er det gjort undersøkelser i Universitätsarchiv Münster og Nordrhein-Westfälisches Statsarchiv Münster. Det er mulig det kan finnes aktuelle dokumenter med segl i andre arkiver i Tyskland.

Hunderasen

I gammel heraldikk var det bare kjent tre hunderaser: ”dogge”, støver og mynde. Av disse har støveren og dogge hengende ører. De fleste seglene har vært i så dårlig forfatning at hunderasen vanskelig kan identifiseres. Seglet fra 1751 er imidlertid så tydelig at det kan sees at hunden sannsynligvis har hengende ører, og derfor er en støver eller dogge.

Konklusjon

Det er påvist i alt fem seglavtrykk av våpen som har tilhørt personer av slekten Borchgrevink fra tiden 1359 til 1751. Avtrykkene stammer fra Nederland, Tyskland, Danmark og Norge.

Seglavtrykkene er av variabel kvalitet. Tre av dem er imidlertid i god stand, og det kan regnes med at alle har bestått av et skjold med en hund avbildet på skjoldet. De tre beste seglavtrykkene viser skjold som er delt. Skjoldet kunne være delt på skrå, med en sittende eller springende hund, eller delt vertikalt, og hadde da en gående hund med høyre forben løftet. To seglavtrykk viste ikke delt skjold, men avtrykkene var i så dårlig forfatning at en eventuell deling ikke lenger var synlig. De to eldste og det yngste seglavtrykket hadde delt skjold. Dette tyder på at det har vært tradisjon hele tiden med delt skjold.

Det vites ikke hvilke farger våpnene har hatt.

Seglene er utført med individuelle trekk, typisk for sin tid. Skjoldene varierer fra strykejernsform på det eldste, til ovalt skjold på det yngste. De tre eldste har tilhørt geistlige, og hadde navnet i en krets rundt skjoldet, og forsiringer som tauverk (?), rosetter og lignende. De to yngste hadde hjelm med hjelmpryd i tidens stil. Disse var også utstyrt med forskjellig bladornamentikk.

Takk rettes til Hans Cappelen for hans verdifulle kommentarer i forbindelse med dette arbeidet.




1 Heraldikk er: 1. læren om våpenskjold 2. den faktiske bruk av våpenskjold og lignende merker

2 Halvard Trætteberg, førstearkivar. Aschehougs Konversasjonsleksikon. 1974. Utdrag

3 Hans Cappelen, Oslo

4  Våpnene er gransket og tolket av Hans Cappelen.

5 Nils G. Bartholdy, Rigsarkivet, København, 13. juli 1990:
....kan Rigsarkivet meddele, at der i Stedsregisteret til den nu oppløste Topografisk Samling på papir under nr. 189 b, Roskilde Tillæg, er anført et brev af 19. marts 1628. I denne kronologiske seddelregistratur til den nævnte samling findes der imidlertid ingen sæddel på et brev med den pågjældende dato.
Der findes ingen breve fra Melchior Borchgrevinck blandt indkomne breve til Danske Kancelli og ingen breve fra ham i noget privatarkiv. Seglsamlingen rummer ingen segl for slægten Borchgrevinck.


6  "Våbenførende slægter i Danmark" er en rent privat fortegnelse og en bok utgitt av Det danske Selskab for Heraldik og Sfragistik.

7 Kopi av dokumentene i denne forbindelse er velvilligst sendt meg av arkivar Nils G. Bartholdy.

8 Uleselig håndskrift

9 Kilde: Bibliotekar Harald Nissen, Universitetsbiblioteket i Trondheim



Oslo, februar 2004
Bjørn Borchgrevink

 

Brukernavn:

Passord: